Canterbury

Litt om katedralbyen Canterbury
Canterbury ligger vakkert til ved elven Stour og har et spennende historisk senter beliggende i forbindelse med katedralen. Gamlebyen er vel bevart og godt restaurert etter bombeangrepene under Den andre Verdenskrigen. Canterbury er et populært turistmål, blant de mest besøkte i England. Byen er kjent fra Geoffrey Chaucers middelalder-epos Canterbury Tales fra 1300-tallet, og en god del av bebyggelsen fra denne tiden er bevart.

Canterbury Christ Church Cathedral i all sin prakt. Foto: © Visit Canterbury

Canterbury Christ Church Cathedral er en av Englands viktigste gotiske katedraler, og det første virkelig store byggeprosjektet som ble oppført i denne arkitektoniske stilen i England. Katedralbyen Canterbury er i dag globalt hovedsete for den anglikanske kirken og et viktig pilegrimsmål, ikke minst på grunn av martyren Thomas Beckett som ble drept her i år 1170. Canterbury Cathedral er sammen med St Augustine’s Abbey og St Martin’s Church oppført på Unescos liste over Verdensarven.

Canterbury – i en særstilling som kristent senter siden 500-tallet
Bakgrunnen for Canterburys særegne stilling som religiøst senter skyldes ikke minst misjonæren Augustines gjerninger som apostel fra år 597, da han etablerte den første kristne menigheten i det hedenske angelsaksiske kongedømmet Kent. Klosteret ble stengt og delvis ødelagt av Henrik den 8. i år 1538, da han kastet ut den katolske kirken etter at han ble bannlyst av Paven i Roma.

De eldste ruinene i St Augustine’s Abbey er fra år 598.

Etter at Thomas Beckett ble myrdet i katedralen i år 1170 ble Canterbury Christ Church Cathedral et enda viktigere pilegrimsmål. Det er nettopp en gruppe pilegrimers reise til denne helligdommen, som benyttes som ramme for Geoffrey Chaucers “Canterbury Tales” i siste halvdel av 1300-tallet – etter pesten Svartedauens herjinger.

Et vel bevart historisk senter
Som besøkende vil du oppleve Canterbury som en sjarmerende by med en rekke alderdommelige bygninger og strukturer i brosteingatene og -smugene rundt katedralen. Sentrum er ganske oversiktlig og du kan orientere deg ut fra katedralen, som er synlig fra nesten hvert eneste hjørne i den gamle byen. Merk deg at du kan oppleve en interessant form for “sightseeing” på elven Stour i småbåter med fører som staker seg frem i denne grunne elven – såkalt punting.

Punting er strengt tatt obligatorisk for besøkende til Canterbury – fra elven får du et unikt inntrykk av byen. Foto: © Visit Canterbury / Tim Stubbings

Turismens Canterbury
Canterburys økonomi er med tiden i stadig større grad tuftet på turisme. Du kan derfor ikke regne med å ha byen for deg selv, for å si det forsiktig. Canterburys historiske senter har mange fortidsminner, inklusive bymuren fra romertid, som ble forsterket på slutten av 1300-tallet. Innenfor bymuren ligger katedralen, det tilhørende klosteret, samt Englands eldste skole, The King’s School.

Mye tyder på at King’s School fra år 597 er Englands eldste skole. Foto: Oosoom / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Rett utenfor bymurene finner du restene av St Augustins kloster, samt den normanniske borgen. Det faktum at Canterbury er en universitetsby, gjør sikret lav gjennomsnittsalder i befolkningen, samt at byen er ganske livlig, med mange utsteder – noen av dem med lavt prisnivå. Her finner du Canterbury Christ Church University, the University College for the Creative Arts og the American University – Canterbury. Et annet sjarmerende trekk ved byen, er at den har beholdt sin beskjedne størrelse, sammenliknet med mange andre gamle engelske byer.

Historiske severdigheter i Canterbury
Canterbury er spesielt interessant fordi den har behold så mange av sine trekk fra den var en viktig by i middelalderen gjennom århundrene til dagens moderne utgave som historisk småby. Legg merke til bygningene som flankerer smugene og de smale gatene.

Hjertet av Canterbury er Buttermarket i høyre del av bildet. Foto: Ato / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Ofte har andre etasje større areal enn første – og tredje etasje større areal enn andre – du ser det fordi etasjene oppover stikker ut over den under – som regel er også bærebjelkene godt synlige. Årsaken var at husene måtte stå i en viss avstand fra hverandre på hver side av smugene, for å redusere spredning av ild ved branntilløp. Middelalderens Canterbury var omsluttet av en bymur med oval form, og en god del av disse kraftige bymurene fra siste forsterkning på 1300-tallet er intakte.

Westgate ved elven Stour er den eneste byporten som er bevart av de syv opprinnelige. Foto: © Visit Canterbury / Tim Stubbings

Innenfor disse bymurene og bebyggelsen som følger bymurenes form der selve muren er borte, finner du historiske severdigheter spredt over hele arealet. Utenfor bymurene er det i hovedsak St Augustine’s Abbey som er av interesse, men også et par andre bygninger ved middelalder-byporten Westgate på motsatt side av Canterbury.

Litt om Canterburys tidlige historie
Canterburys historiske bysenter ligger ved elven Stour, og arkeologiske utgravinger viser at det har bodd mennesker her siden steinalderen. Romerne erobret England for alvor i år 43 etter Kristus, men Julius Cæsar var her to ganger tidligere, i år 54 og 53 før Kristus med krigsskip og tropper, mens han ledet Gallerkrigene. Romerne erobret Kent rundt midten av det første århundret etter Kristus, om lag 100 år etter at Julius Cæsar hadde vært på besøk.

Illustrasjon av slik arkeologene ser for seg Canterbury på 300-tallet. Illustrasjon: © Canterbury Museums

Romerne bestemte seg for å bygge en by på samme sted som den tidligere keltiske landsbyen, som tilhørte stammen Cantiaci, som hadde hersket over det meste av Kent. Den nye byen fikk navnet Durovernum Cantiacorum, “det kentiske Durovernum”. Romerne bygget en helt ny by med en rektangulær grunnplan, rette gater og tverrgater i rett vinkel med et forum i midten. Romerne bygde også templer, teater og bad med oppvarmet vann for byens innbyggere.

Romerne forsterket bymurene på slutten av 200-tallet – denne byporten fra ca år 300 ble stående til middelalderen og fikk navnet Ridinggate. Illustrasjon: © John Atherton Bowen / Canterbury Archaeological Trust 2015

Sent på 200-tallet ble forsvarsverkene utvidet og forsterket etter stadig hyppigere angrep fra barbariske stammer, slik at byen fikk et areal på 53 mål. Det ble bygd en bymur med jordvoller foran og syv byporter. Romerbyens grunnplan og gatenett er beholdt i store deler av byen.

Etter Romertiden
Det ser ut til at Canterbury praktisk talt blir forlatt etter at romerne trekker seg ut av England i år 410. Kun et fåtall jordbrukere blir igjen og den romerske byen forfaller. Etter Romertiden ble byen kalt Cair Kent – festningen i Kent. I løpet av de neste 100 årene dannes imidlertid et anglosaksisk samfunn innenfor de gamle bymurene – danske juter seg ned her parallelt med anglere og saksere fra Nord-Tyskland og det sørlige Danmark.

Slik ser Canterbury Archaeological Trust for seg byen sent på 500-tallet. Illustrasjon: © John Atherton Bowen / Canterbury Archaeological Trust 2015

Etter hvert blir byen kjent som Cantwareburh i gammel-engelsk språkdrakt, som tilhører den germanske grenen av Indo-Europeisk. Det samme gjør for øvrig gammelnorsk og senere moderne norsk, engelsk og tysk. Fra dette navnet ble byens navn gjennom middelalderen til dagens Canterbury.

Tidlig kristen tid
I år 596 sender pave Gregor den Store misjonæren Augustin i følge med 40 munker til England for å omvende kongen og befolkningen til kristendommen. Augustin ankommer England i år 597, og samme år lar den engelske kongen Æthelberth seg omvende og døpe. Han var gift med en kristen fransk prinsesse, og var sikker grundig bearbeidet. Med kongen tar også befolkningen til seg den nye religionen på germansk maner. Canterbury ble som en gammel romersk by valgt av pavekirken som Kents bispesete.

Her bygde Augustin sitt kloster, som senere ble utvidet en rekke ganger i middelalderen. Foto: © Visit Canterbury / Tim Stubbings

En katedral og et kloster ble bygd her i år 598, og Augustin ble den første erkebiskopen av Canterbury. Katedralen ble viet til Jesus Christ the Holy Saviour, mens klosterkomplekset, som ble anlagt utenfor bymurene, fikk navnet Abbey of St Peter and Paul. Byens nye status tiltrakk seg nye innbyggere og revitaliserte virksomheter som produserte keramikk, tekstiler og lærvarer i tillegg til at byggevirksomheten tok seg kraftig opp. I år 630 ble det slått gullmynter ved Canterbury Mint. I år 672 bestemte synoden i Hertford at bispedømmet Canterbury skulle bli hovedsete for hele Den Engelske Kirken.

En viking-kniv fra 900-tallet ble funnet i Castle Street i år 1976, i dag utstilt i Heritage Museum i Stour Street. Foto: © Canterbury Museums and Galleries

Vikingene kommer
I år 842 og 851 blir Canterbury rammet av angrep fra danske vikinger og store deler av befolkningen mister livet. Det virker som at både katedralen og klosteret kommer uskadd fra hendelsen. I år 978 utvides klosteret av erkebiskop Dunstan, som gir det navn etter grunnleggeren – St. Augustines Abbey. En ny bølge av angrep fra danske vikinger starter i år 991 og katedralen brenner ned til grunnen i år 1011. Erkebiskopen Alphege blir drept i år 2012. Under normannerkongen William Erobrerens invasjon av England i år 1066 møter han ingen motstand i Canterbury. William viser respekt for kirken og klosteret, og beordrer bygd et festningsverk av palisader og jordvoller langs den romerske bymuren, som tidlig på 1100-tallet erstattes av en solid festning i stein. Denne kan du fremdeles se imponerende rester av.

Ruinene av The Normanner Castle, som ble bygd i siste del av 1000-tallet. Foto: © Visit Canterbury / Tim Stubbings

Thomas Becket – fra kongens til kirkens tjener
Thomas Becket ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury 3. juni år 1162 etter en lang karriere innen kirken og senere som kongens kansler – Lord Chansellor – den nest høyeste posisjon under kongen. Becket hadde også et personlig vennskapsforhold med det engelske kongehuset. Når kong Henry den II. utnevnte sin kansler til erkebiskop av Den Engelske Kirkens hovedsete, Canterbury, regnet han samtidig med å oppnå sterkere innflytelse over kirken, dens eiendommer, skatteinntekter og rikdommer. Et annet ønske var å svekke pavekirkens innflytelse fra Roma. Thomas Becket tok imidlertid sin nye oppgave på alvor, frasa seg sin stilling som kongens kansler, og kom snart i konflikt med kong Henry den II. Etter flere kontroverser og anklager om forakt for tronen og svik som kansler, så Becket seg tvunget til å rømme England.

Thomas Becket rømmer til Frankrike på grunn av sin steile holdning overfor kong Henry den II. Fra “The Becket Leaves” år 1220-1240. Kilde: Wikipedia

Tvunget i eksil
Han flyktet til Frankrike i oktober 1164, og fikk beskyttelse hos den franske kongen Louis den VII. Becket truet fra sitt eksil å bannlyse kongen. Pave Aleksander den III. ønsket en diplomatisk løsning, og sendte i år 1167 representanter fra Roma for å megle i konflikten. I år 1170 hadde pavens menn utarbeidet et konkret forslag til løsning, noe som medførte at kong Henry den II. opphevet sine formelle anklager mot Thomas Becket og inngikk et kompromiss, slik at Becket kunne vende tilbake til England og gjenoppta sin gjerning som erkebiskop av Canterbury. I juni 1170 skjer imidlertid følgende: Kong Henry den II.s etterfølger, kronprins Henry den III. blir kronet av erkebiskopen av York, biskopen av London og biskopen av Salisbury i York Minster. Dette var et klart brudd på Canterburys privilegium som kongelig kroningsby og -katedral, og Beckett bannlyser i raseri de tre geistlige som gjennomførte kronings-seremonien.

Thomas Becket bannlyser de geistlige, og møter hos kongen. Illustrasjoner fra 1220-1240. Kilde: Wikipedia

Drapet på Thomas Becket
Da kong Henry fikk høre om Beckets reaksjon, skal han ha sagt: «Will no one rid me of this turbulent priest?» Dette utsagnet ble tolket av noen av de tilstedeærene som et ønske om å ta Beckett av dage. Fire av kongens riddere, Reginald fitzUrse, Hugh de Morville, William de Tracy, and Richard le Breton kom til Canterbury om ettermiddagen den 29. desember 1170 for å ta ham med til Winchester, der Becket skulle trekke tilbake sine bannlysninger. De fire ridderne sjekket inn på et herberge som i dag heter Conquest House, og dro umiddelbart av gårde til katedralen. Conquest House står fremdeles.

Thomas Becket fikk et eget blyglassvindu etter sin død. Foto: HVH / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Der gjemte de våpnene sine under et tre, og gikk inn i katedralen. De oppsøkte Becket der, men han nektet både å bli med dem og å trekke tilbake sine bannlysninger. De fire ridderne gikk ut og hentet våpnene, mens Becket, som forstod at han vare i fare, bega seg i retning av klosteret. Ridderne kom tilbake til katedralen, til tross for at en messe ble avholdt, de fant Becket og angrep ham med sverdene sine. Becket ble dermed myrdet inne i katedralen, rett utenfor døren til klosteret. Stedet hvor erkebiskopen døde ble snart merket med de angivelige drapsvåpnene, og omgående et viktig pilegrimsmål.

Stedet der Becket ble myrdet i katedralen er markert med drapsvåpnene. Foto: Mattana / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Mindre enn tre år etter sin død ble Thomas Becket kanonisert av pave Aleksander den III. Etter drapet på erkebiskop Thomas Becket i Canterbury Cathedral ble byen ett av Europas viktigste pilegrimsmål, og det sier ikke lite. Becket ble gravlagt i krypten, men levningene ble ved 50-års-jubileet flyttet til en gullforgylt sarkofag bak alteret i Trinity-kapellet i katedralen i Canterbury.

Svartedauen og senmiddelalder
The Black Death ankom Canterbury i år 1348. Med sine 10.000 innbyggere hadde Canterbury på den tiden den 10. største befolkningen i England. Pesten antas å ha tatt livet av ¾ av byens befolkning.

Pesten Svartedauen – eller The Black Death, etter illustrasjon i et middelaldermanuskript. Kilde: Wikipedia

I år 1363 mens Hundreårskrigen ennå pågikk, til tross for pesten som rammet hele Europa, ble det fastslått store skader på bymuren, og i perioden mellom år 1378 og 1402 ble bymuren gjenoppbygd med flere nye tårn. I år 1381 fant en bondeopprør sted i Canterbury, med den følge at både borgen og erkebiskopen palass ble plyndret. Den daværende erkebiskopen Sudbury ble bragt til London og halshugget der. Sudburys lik ble bragt til Canterbury og er gravlagt i katedralen. Det arrangeres fremdeles en årlig prosesjon til hans gravsted i Canterbury Cathedral . I år 1413 ble kong Henry den IV. gravlagt her, som den første og siste kongelige. I år 1448 fikk Canterbury et City Charter, det vil si et frihetsbrev med kjøpstadsrettigheter, som også medførte offisielle institusjoner som borgermester og sheriff. Tidlig på 1500-tallet var innbyggertallet redusert til 3.000 – en ettervirkning av Svartedauen. I år 1504 var katedralens hovedtårn, the Bell Harry, ferdig etter 400 års byggevirksomhet.

Canterbury under Tudor-tiden cirka år 1500 – dette året fylte den senere kongen Henrik den 8. syv år. Illustrasjon: © John Atherton Bowen / Canterbury Archaeological Trust 2015

Henrik den 8. og reformasjonen
Henrik den 8. hadde et unormalt stort forbruk av koner, noe som pavekirken så på med ublide øyne. Han ble etter hvert bannlyst av paven, noe som medførte at han omgående avviklet den katolske kirken, stengte klostrene og beslagla deres eiendommer og rikdommer til fordel for Kronen. Under denne prosessen, som kalles for «the Dissolution of the Monasteries”, ble samtlige klostre og abbedier stengt, inklusive St Augustine’s Abbey, som var Englands 14. rikeste på denne tiden. Flere av byggverkene ble jevnet med jorden, mens deler av St Augustine ble bevart, ettersom det ble ombygd til et palass. Thomas Beckets gravsted ble ødelagt og tilhørende gull, sølv og juveler bragt til Tower of London. Alle minneseremonier, avbildninger og navnereferanser til Becket ble fjernet og pilegrimsferdene forbudt.

Henrik den 8. stengte og ødela de aller fleste av Englands klostre i år 1538 – deler av St Augustine’s Abbey ble imidlertid skånet – blant annet denne flotte portalen fra 1300-tallet. Foto: Willhsmit / Wikipedia Public Domain

Hugenotter og en ny næringsvei – silkeveving
Rundt år 1600 var byens innbyggertall økt til 5.000, hvorav 2.000 var fransktalende protestanter – hugenotter – som hadde flyktet fra de spanskstyrte Nederlandene og inkvisisjonen midt på 1500-tallet. Det var omfattende voldshandlinger og uroligheter i kjølvannet av reformasjonen mange steder i Europa, der katolikker og protestanter sto steilt mot hverandre. Hugenottene introduserte silkeveving i Canterbury, og snart var dette den ledende veveri-virksomheten på bekostning av de tradisjonelle ullveveriene.

Protestantiske hugenotter som flyktet fra Nederlendenes religionsforfølgelser fikk lov til å slå seg ned her i Canterbury av dronning Elizabeth den I., detter av Henrik den 8. Foto: Tony Hisgett / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

Du kan fremdeles se bindingsverkshusene The Weavers ved elven Stour. Den religiøse konflikten mellom katolikker og protestanter medførte uro, drap og borgerkrig-tilstander også i England. Mange så på Amerika som en mulighet til å starte et nytt liv, uavhengig av religiøs tro og tilhørighet.

Utvandringen til Amerika
I år 1620 forhandlet kaptein Robert Cushman leie av skipet sitt, Mayflower, med kalvinister i Canterbury – i 59 Palace Street – for å frakte de såkalte Pilgrims Fathers til Amerika og den nye verden som var blitt oppdaget av Christopher Columbus i år 1492. Som vi vet ankom Mayflower Plymouth rett sør for Boston i november år 1620, noe som ble en særdeles strevsom start – en streng høst gjorde det umulig å dyrke avlinger før våren. Boston ble grunnlagt i år 1630 og mange av Mayflowers passasjerer var med på det. Etterkommerne av de første innvandrerne som ankom med Mayflower har i dag en nærmest kongelig status i USA.

Det er riktig idyllisk ved Westgate Gardens, der vår byvandring starter. Foto: Michael Pead / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

En historisk byvandring i Canterbury
Canterburys historiske senter har som nevnt en oval form, etter bymurene. Vi tar utgangspunkt i det hvite kartet med røde tall til høyre. Som du ser deler River Stour seg et par steder innenfor gamlebyen, og her finner vi noen av Canterburys mest idylliske partier. Mer om det under kapittelet langs River Stour. Vi starter vår byvandring ved bokstaven J, som angir den gamle byporten Westgate. Denne vakre byporten har sannsynligvis sin opprinnelse i sen romertid (år 300-400), mens dagens utgave ble bygd cirka år 1380 i forbindelse med utbedringen av bymurene, som stakte seg rundt hele Canterbury med i alt 7 byporter. Westgate er den eneste som står igjen, og den har nydelig beliggenhet ved elven Stour og hageanleggene rundt.

House of Agnes, opprinnelig fra 1200-tallet, men pusset opp rundt år 1500c, ligger rett utenfor Westgate. Foto: Whn64 / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Det finnes en del bebyggelse fra middelalderen på utsiden av Westgate, som Falstaff Inn fra år 1403 og The House of Agnes fra 1200-tallet – begge vertshus i middelalderen og hoteller i dag. At byporten Westgate fremdeles står, midt i en trafikkert gate, er et under. Westgate er åpent for publikum, og herfra får du et ganske storslått utsyn over gamle Canterbury og katedralen. Westgate leder deg inn i St Peter’s Street, over broen King’s Bridge og videre ned High Street, som går over i St George’s Street som slutter der en gang byporten St George’s Gate sto – ved bokstaven D på kartet – med andre ord på tvers av gamlebyen.

Karthenvisninger:
A: River Stour deler seg nord i byen, ved bymuren.
B: Der den tidligere byporten Queningsgate lå i forlengelsen av katedralen mot St Augustine’s Abbey
C: Burgate Street
D: St George Street
E. Tidligere romersk byport og vei
F. Dane John’s mound
G: Castle Row
H: Wincheap Gate bygd ca år 1600 som erstatning for en romersk byport – revet år 1847
I: Normannerborgen
J: Westgate, der vi starter byvandringen

St Peter’s Church
Et titalls meter ned i St Peter’s Street finner du kirken som gir denne gatestubben navn på venstre hånd. St Peter’s ligger litt tilbaketrukket fra gaten og er en treskipet hallkirke, det vil si en kirke med like høye sideskip som midtskip.

St Peter’s Church kan være bygd på en tidligere kirke fra romertiden. Foto: © www.churches-uk-ireland.org / Chalmers-Cursley

Denne kirken antas å stå på samme sted som en svært tidlig kirke for en kristen menighet under Romertiden – det vil si på 300-tallet, kanskje ombygd av St Augustin og hans munker rundt år 600 under den angelsaksiske perioden i datidens hovedgate. Indikasjoner på den tidlige opprinnelsen kan sees i tårnet, som omfatter romerske steinfliser innvendig, og som utvendig har saksiske hjørnesteiner helt nederst. Tårnet er gjenoppbygd under normannertiden rundt år 1100. Et av glassmaleriene i de senere gotiske blyglass-vinduene er fra 12-1300-tallet.

The Old Weavers House
Neste kvartal i St Peter’s Street består av en rekke sjarmerende bygninger i bindingsverk. De eldste delene av dette bygningskomplekset er trolig fra 1300-tallet, selv om det står ad 1500 på et skilt over døren. Dronning Elizabeth den I. (datter av Henrik den 8.) garanterte på 1500-tallet for flamske vevere som flyktet fra religionsforfølgelser i kjølvannet av reformasjonen, motreformasjonen og den spanske inkvisisjonen. Flandern tilhørte Den spanske kronen på denne tiden, og gjennom siste halvdel av 1500-tallet og store deler av 1600-tallet flyktet mange mennesker til England. Queen Elizabeth I. ga veverne rettigheter til å etablere virksomheter i Canterbury. De flamske veverne innførte silkeveving, og fikk stor suksess med det.

The Old Weavers House er et av byens mest fotograferte motiver. Foto: Stephen-McKay / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

Mer om The Old Weavers House
The Old Weavers House ligger ved broen King’s Bridge og langs elven Stour. Fra ullbutikken kan du kjøpe billetter av Canterbury’s Historic River Tour Company og oppleve en «punt tour» på elven – med avgang herfra. Her fantes i middelalderen en såkalt «ducking stool», som ble benyttet for å kjøle ned gjenstridige og oppkjeftige hustruer. Kvinnene ble bundet til en stol på en hevearm à la fiskestang og senket noen minutter under vann. Dette ble senere benyttet på hekser – beviset var i England som her hjemme, at de som overlevde en slik dukkert simpelthen måtte være hekser – ellers ville de jo druknet. Snakk om Catch 22. The Old Weavers House er av helt åpenbare grunner blant de mest fotograferte husene i hele England. Her finnes også serveringssteder.

St Thomas’ eller Eastbridge Hospital
Dette hospitset ble etablert i år 1185 for å gi husly til fattige pilegrimer som kom til Canterbury for å besøke Thomas Beckets gravmæle i katedralen.

Eastbridge Hospial, også kalt St Thomas Hospitel fra år 1176 – sannsynligvis påbygd en 100 år eldre bygning. Foto: ABrocke / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Den runde buen over døren antyder at bygningen er fra Normannisk tid, mens mye av strukturen, inklusive det eksisterende dørpartiet og vinduene i andre etasje er fra perioden år 1290-1320, som gir lys til kapellet. De små vinduene lenger ned er noe senere. Det var kun mulig å bli her en eneste natt for pilegrimene, og beliggenheten over elven var kanskje ikke den mest helsebringende vinterstid. Fundamentene til bygningen over elven er fra rundt år 1100. De siste 400 årene er bygningen benyttet som Almshouse – almissehus – et slags eldrehjem der hver og en hadde sitt lille krypinn. Thomas Beckets nevø Ralph skal angivelig ha vært hospitsets bestyrer – og denne hadde til enhver tid også ansvaret for vedlikeholdet av broen King’s Bridge.

River Stour med klosteret Blackfriars til venstre og broen ved puben Canterbury Tales i bakgrunnen. Foto: Stephen McKay / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

En liten omvei til en pub fra 1386
La oss ta et steg tilbake. Hvis du tar til venstre ved The Old Weavers House og følger smuget The Friars, kommer du forbi Marlowe Theatre før du får den gamle pub’en The Canterbury Tales fra 1386 på høyre hånd. Etter denne kommer du til en liten bro over River Stour, hvor du har praktfullt utsyn over elven og det gamle klosterbygget Blackfriars som ligger inntil – for ikke å snakke om katedralen som majestetisk troner over bebyggelsen. Du vil dessuten – sannsynligvis – oppleve en stillhet du ikke trodde var mulig i denne livlige byen. Tar du til høyre i Best Lane etter broen, kommer du tilbake til hovedgaten på motsatt side av elven Stour og King’s Bridge. (Fortsetter du rett frem i Orange Street kommer du til Buttermarket og katedralen.)

Tilbake til hovedgaten ved King’s Bridge
Fra King’s Bridge og videre østover skifter hovedgaten på tvers av den ovale Canterbury navn til High Street. Rett etter Kings Bridge kommer du til Canterbury Visitor Centre, også kalt The Beany House of Art & Knowledge, et slags bymuseum som omfatter utstillinger av kunst, gjenstander, et omfattende bibliotek og presentasjoner av byhistoriske temaer.

Fra kunstgalleriet i Beaney House. Foto: © Visit Canterbury / Tim Stubbings

The Beany House har nylig gjennomgått omfattende en restaurering, og har mye interessant å by på.

Queen Elizabeth’s Guest Chamber
Videre bortover High Street kommer du snart til huset der dronning Elizabeth den I. overnattet i år 1573. Hun underholdt hertugen Duc d’Alencon, visstnok med tanke på ekteskap, noe hun slo fra seg etter å ha tilbragt noen timer sammen med den franske adelsmannen. Bygningen er et typisk renessansehus med en litt utypisk fasade, hvis tredje etasje er i hvitmalt murverk over vindusfelt dekorert med stukkatur, andre etasje med praktfulle blyglassvinduer i kombinasjon med bindingsverk, murstein i fiskebeinsmønster og karnapper med hvitmalt murverk under flotte blyglassvinduer i renessanserammer. Første etasje omfatter to butikker med senere fasader. Queen Elizabeth’s Guest Chamber er ikke bygd i år 1573 som tallet på fasaden antyder, men om lag 10 år tidligere.

Stour Street og St Margaret’s Street
Begge disse gatene strekker seg i den ovale gamlebyens lengderetning fra High Street – til høyre når du står med ryggen til Westgate og King’s Bridge. Stour Street går parallelt med elven av samme navn. Her finner du flere historiske severdigheter. Etter ca 100 meter kommer du til Poor Priests’ Hospital fra 1100-tallet, som i dag huser Canterbury Heritage Museum. Lenger ned mot bymuren finner du en middelalderkirke og Normannerborgen, samt flere flotte bygningsmiljøer, som er spaserturen verdt. Mer om disse i egne avsnitt.

Canterbury Heritage Museum
Bygningen er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1174. Den gang bestod den delen som ligger parallelt med elven, en avlang steinbygning som på denne tiden huset et garveri og en rik myntslager, Lambin Frese, som ble tvunget til å flytte sin opprinnelige virksomhet hit fra katedralens nabolag.

The Canterbury Heritage Museum holder til i det gamle Poor Priest’s Hospital fra 1100-tallet. Foto: © Visit Canterbury

Det skal ha vært gnister fra hans metallsmelting som forårsaket brannen i 1174, som også rammet katedralen. Det var for øvrig 8 stykker som hadde rettigheter til myntproduksjon fra kongen – flere enn i noen annen engelsk by. Huset ble på 1200-tallet et Almshouse – et almisse- eller fattighus for eldre. Huset ble utvidet i år 1373 og de massive eikebjelkene fra den tid er urørte – likeledes er husets Solar – et privat kammer typisk for middelalderen, gjerne vakkert møblert og dekorert – bevart slik det var i 1373.

Takbjelkene i Heritage Museum eller Poor Priest’s Hospital er like gamle som huset. Foto: © Canterbury Museums and Galleries

I museet er det utstilt gjenstander fra romertid, anglosaksisk periode, fra vikingtiden og senere perioder. Blant de mest interessante funnene er en romersk gullmynt, en stater fra århundret før Kristus – enten et resultat av oversjøisk handel, eller en mynt som Julius Cæsar eller noen i hans følge etterlot seg da de var her i år 54 og 53 før vår tidsregning. Et vakkert dekorert bronsekors fra rundt år 850, med innlagt emaljerte dekorfelt, er blitt symbolet for den anglikanske kirken.

St Mildred’s Church
Lenger ned i Stour Street går gaten over til å hete Curch Lane, og nå ligger en av Canterburys mest bemerkelsesverdige kirker foran deg, nemlig St Mildred’s Church. Kirken er sannsynligvis den eldste som befinner seg innenfor bymurene – som fortsatt står og som har vært kontinuerlig i bruk siden før Normannertiden. Navnet tyder på at kirken er fra 700-tallet – Mildreds tippoldefar var den angelsaksiske kongen Æthelberth, som tok i mot Augustin og hans munker i år 597, og som lot seg omvende til kristendommen. De nederste delene av steinveggene er fra denne opprinnelige kirken, som dessverre ble sterkt skadet i brann i år 1246. Noen av hjørnesteinene er fra romertid. St Mildred’s Church er fortsatt i bruk som soknekirke.

The Norman Castle og Dane John Mound
Normannerborgen ligger rett innenfor bymuren helt sør i Canterbury. På kartet er stedet markert med en I. The Norman Castle ble bygd en gang mellom 1085 og 1110 av kong Henry den I., sønn av normannerkongen William The Conqueror, som erobret England i år 1066.

Ruinene av The Norman Castle fra cirka år 1090 – bygd av normannerkongen William Erobrerens sønn, kong Henry den I. Foto: © Visit Canterbury / Tim Stubbings

Denne hendelsen er for øvrig grundig illustrert og dokumentert på det berømte Bayeux-teppet fra samme tid. Da kong William ankom Canterbury beordret han er borg bygd av treverk og jordvoller. Denne ble senere erstattet av den kraftige steinborgen som fremdeles står, og som kommer til å bli stående i minst 1000 år til, solid som den er med nesten 3 meter tykke vegger. Borgen ble bygd av stein fra Caen i Normandie, av samme typen som ble brukt til katedralen. Borgen måler cirka 30 x 25 meter og ble tatt i bruk som fengsel i år 1293. Et drøyt steinkast bortenfor, i den sørøstlige delen av Canterbury, finner du en park med det som ser ut som en gravhaug innenfor bymuren, nemlig Dane John Mound.

Bymuren i sør, ved Dane John’s Mound og videre vestover er bevart. Foto: Stephen McKay / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

Herfra er for øvrig bymuren fra 1300-tallet intakt helt opp til katedralen, noe som stenger trafikkstøy ute, og som skjermer gamlebyen fra den moderne verden utenfor. Dane John Mound kan være en gravhaug fra angelsaksisk tid, men kan også være utledet av dungeon, som betyr et underjordisk fangehull.

Castle Street og Margaret’s Street
Fra Dane John Mound anbefaler vi at du går tilbake slik at du kommer inn i Castle Street via Castle Row. Langs Castle Street ligger mange gamle hus, og her er saker og ting akkurat slik det har vært i lange tider. Bebyggelsen er ikke høyere enn to etasjer og mange av husene har utstikkende andre etasje. Fra Castle Street kan du for øvrig se ett av katedralens tårn. Etter hvert gjør gaten en liten bøy, og herfra inn til High Street heter den St Margareth Street. Akkurat i denne overgangen ser du en hvit bygning som heter The Three Tuns Inn, som er et gjestgiveri fra 1400-tallet med integrert pub, for å si det slik. Mye tyder på at det kan være både givende, interessant og lærerikt og ta en liten rast her. Gjerne ledsaget av en pint of bitter eller to. Når du har sjekket ut herfra, forhåpentligvis fremdeles med en viss orienteringsevne, så fortsetter du videre ned St Margaret’s Street, som stadig får mer preg av en hyggelig shoppinggate. Omtrent midtveis treffer du en gammel grå steinkirke ved navn St Margaret’s Church. Her foregår det en meget populær formidling av Caucers Canterbury Tales.

St Margaret’s Church hvor du kan oppleve The Canterbury Tales som skuespill. Foto: Whn64 / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Denne vakre kirken er fra 1100-tallet med gotiske vinduer som tilføyelser på 1300-tallet. Kirken ble skadd i det såkalte Baedeker Air Raids i juni 1942 under Den andre Verdenskrigen, men gjenoppbygd etter krigen. Dette bomberaidet ødela en god del av Canterburys middelalderbebyggelse – i hovedsak på høyre side mellom St Margaret’s Church og katedralområdet. Det vil si i den østre delen av byen, rundt St George’s Street. Her lå for øvrig Christopher Marlowes hus, som ble totalt ødelagt. Den meget gamle kirken St George, som ga navn til gaten, kanskje opprinnelig fra angelsaksisk tid – det vil si 600-tallet ble også ødelagt under bomberaidet. Kun tårnet, et senere tilbygg fra 12-1300-tallet, står igjen.

Mercery Lane oser av middelalder – smuget leder til Buttermarked med Christ Church Gate rett frem. Foto: Palickap / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Middelalderens Mercery Lane
Vi er nå tilbake i High Street (til venstre) der den går over i Parade (til høyre). Rett frem kommer du til det kanskje fineste smuget i hele Canterbury – nemlig Mercery Lane. I denne gatestubben fornemmer du middelalder i nesten hver eneste bygning, og her ser du mot den flotte Christ Church Gateway, en port som leder til katedralen, og som ble stengt hver kveld fra 1500-tallet og senere århundrer. Byporten ble påbegynt i år 1502 i forbindelse med Arthur, Prinsen av Wales’ ekteskap med Katarina av Aragon. Arthur døde imidlertid kort tid etter, og byporten sto ikke ferdig før år 1517.

Christ Church Gate er et praktfullt stykke arkitektur. Foto: Tony Hisgett / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Du kan se skulpturer av deres hoder i stein et lite stykke opp til høyre når du står på utsiden – det vil si på Buttermarket. Legg merke til himlingen i portens Tudorbue når du går gjennom den, inn til katedralområdet. Et praktfullt, overdådig ribbehvelv samles i en Tudor-rose og markerer forente fraksjoner fra Lancaster- og Tudor-slektene etter Rosekrigen. Den blålige Kristusfiguren midt på fasaden er en erstatning fra moderne tid, for originalen som ble revet ned under borgerkrigen midt på 1600-tallet. Christ Church Gateway ligger i hjertet av Canterbury ved Buttermarket – smørmarkedet. Lenger bort var krøttermarkedet og her lå også slakterbutikkene.

Fra den trivelige gågaten Sun Street ved Buttermarket. Foto: Immanuel Giel / Wikipedia Public Domain

Buttermarket, Burgate og Sun Street
Markedsplassen Buttermarket har en litt artig historie som strekker seg over mer enn 500 år. Frem til begynnelsen av 1700-tallet het denne markedsplassen The Bull Stake fordi slakterne pleide å binde oksene til påler over natten, slik at hundene kunne bite dem. En oppfatning var at kjøttet ble mørere på denne måten. For et par hundre år siden endret denne oppfatningen seg, og dermed ble det noe utrivelige og skjemmende navnet forandret i samme slengen – til dagens Buttermarket.
Gatene Burgate og Sun Street, samt de tilliggende smugene Butchery Lane, Mercery Lane og Palace Street omfatter mye interessant bebyggelse. Mange av husene her er fra middelalderen. Rundt denne plassen, som har et krigsminnesmerke midt på, finner du flere butikker og serveringssteder. The Buttermarket Pub har eksempelvis eksistert som skjenkested i mer enn 500 år – mellom 1600og 1908 var det et vertshus for reisende – et «coaching inn» – som den gangen het The Black Boy, uvisst av hvilken grunn.

Burgate er også velsignet med mange flotte gamle hus. Foto: Whn64 / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Luftwaffe og en fulltreffer rett i romertiden
Dessverre gikk en god del av det middelalderske Canterbury tapt under krigen. Men. Uttrykket «det er ikke så galt at det ikke er godt for noe», passer godt å bruke i dette tilfellet: Under oppryddingen etter bomberaidet fant man romerske gulvmosaikker og fortau to meter under bakkenivå. Stedet ligger ikke langt fra det romerske forum, og i dag er det like godt åpnet et museum her – Canterbury Roman Museum. Det er like greit, for arkeologiske funn gjennom tidene har gjort at det er plenty av gjenstander å stille ut. Byen under Romertiden er svært godt dokumentert med illustrasjoner ut fra arkeologiske funn, og et must å få med seg for deg som er interessert i historie.

Fra idylliske Westgate Gardens med River Stour. Foto: © Visit Canterbury

Langs elven Stour
Langs elven Stour er det mange idylliske områder. Til tross for at gamle Canterbury i sommersesongen er oversvømt av turister, kan du finne stille og rolige idyller ved River Stour. I den nordlige delen av Canterbury finner du den gamle klosterbygningen Blackfriars, som Kong Henry den II. ga munkeordenen rettigheter til å grunnlegge på en øy i River Stou. Klosteret ble grunnlagt i år 1237 av dominikanermunker, som med sine sorte munkekapper fikk tilnavnet «Blackfriars». I dag er det bare to bygninger igjen av klosteret, nemlig gjestehallen og det tidligere rektoriet. Den enkleste tilgangen til gjestehallen er via St Peter’s Street, mens du får det aller beste inntrykket via en båttur. Disse går fra The Old Weavers House. Det samme gjelder selvfølgelig de tidligere nevnte Old Weavers House, King’s Bridge og Eastbridge Hospital – begge dekker elven, samt et par steinkast lenger opp i elven, klosterbygningen Greyfriars.

Fransiskanerklosteret, kalt Greyfriars, ble grunnlagt år 1263. Foto: © J. Demetrescu / www.saintsandstones.net

Det eneste som står igjen av dette engang store og mektige fransiskanerklosteret, er et kapell. Greyfriars ble i år 1263 anlagt på en øy i River Stour med velsignelse av mesteren på Poor Priest’s Hospital. I år 1267 fikk fransiskanerne også lov til å utvide klosteret på den andre siden av elven, blant annet med en stor urtehage, som du fremdeles kan se restene av. Fra elven leder en kanal under kapellet med søyler i elven som fundament for vakre gotiske arkader. Vi anbefaler på det sterkeste å bli med på en sightseeingtur på River Stour. Alle klostre og institusjoner tilhørende den katolske kirken ble oppløst i år 1538 av kongen, Henrik den 8. etter at Pavekirken i Roma bannlyste ham for sitt forbruk av hustruer. Alle eiendommer og alt kirkesølv og andre rikdommer ble beslaglagt av Kronen, og samtlige munker ble utvist fra England. Fra dette året er England protestantisk, for øvrig et år etter Norge.

Litt om de eldste bolighusene i Canterbury
Mange av de eldste bolighusene i Canterbury finner du langs smugene og gatene rundt katedralen. Vi skal kort ta for oss disse gatene og enkelte av husene. Noen vet vi ikke så mye om, annet enn hvilket århundre de er oppført.

Palace Street 41-45 er det eneste som er igjen av erkebiskopens palass. Foto: / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Palace Street
Vi begynner med Palace Street, som strekker seg fra King’s School nord i byen til Sun Street – det vil si nesten til Buttermarket. På katedralsiden av denne gaten finner du kun bygninger som tilhører King’s School, og litt nedenfor en bygning som har tilhørt erkebiskop-palasset. King’s School ble grunnlagt i år 597 og har bygninger som har stått her siden William Erobreren ble konge over England i år 1066. Den andre siden starter med et morsomt «vindskeivt» bygg, nemlig King’s School Shop fra år 1617. Årsaken til at nederste del av huset er blitt så skjevt, skyldes at en pipe ble endret en gang i løpet av husets 400 år lange historie. I dag er en stålramme montert for å sikre at ikke hele huset kollapser.

The Conquest House hvor Thomas Beckets drapsmenn var innlosjert. Foto: Tony Hisgett / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

The Conquest House
The Conquest House i nr 17 Palace Street er i dag utvendig en1500-talls bindingsverks-bygning, mens huset ble bygd i de første årene etter Normannernes erobring av England i år 1066. Huset er for all tid knyttet til drapet på erkebiskopen Thomas Becket i år 1170. Den 29. desember år 1170 ankom de fire ridderne De Tracy, De Moreville, Fitzurse og Le Breton Canterbury. De oppsøkte Conquest House for losji, og myrdet senere på ettermiddagen erkebiskopen Thomas Becket i katedralen. Mer om denne hendelsen i eget avsnitt.

The Bell & Crown er en pub som mange av byens erkebiskoper har frekventert. Foto: © www.dover-kent.com

The Bell and Crown pub
Denne puben fikk skjenkelisens og ble åpnet i år 1859. Huset er mye eldre, sannsynligvis fra 1100-tallet. Huset er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1200. Flere av erkebiskopene har vært stamkunder her siden puben åpnet, ettersom den ligger på den andre siden av gaten. Spesielt var Canterburys 100. erkebiskop, Arthur Michael Ramsey (1904-1988), en hyppig gjest her.

St Alphege’ Church
St Alphege’s Church ble bygd i år 1070, allerede 4 år etter at William the Conquerer erobret England. Kirken er ombygd i flere etapper, både på 11-, 12- og 1400-tallet. Kirken har navn etter en erkebiskop av Canterbury som levde tidlig på 1000-tallet. Han ble tatt til fange under et vikingraid av jarlen Torkell, som klarte å presse kirken til å betale ham 84.000£ for å slippe ham fri – en enorm sum på den tiden. Da danskene krevde 3.000£ i tillegg for kost og losji, nektet erkebiskop Alphege Canterburys borgere å betale dette. I raseri drepte vikingene erkebiskopen ved å kaste oksebein på ham til han døde. Han ble gravlagt i katedralen, ved høyalteret.

Canterbury Christ Church Catherdral i all sin langstrakte prakt. Foto: © www.drttours.co.uk

Canterbury Christ Church Cathedral
Canterbury Cathedral slik du ser den i dag, sto ferdig i år 1405 i en såkalt «English Perpendicular Ghotic Style», en engelsk variant av gotikken, der det ble lagt vekt på horisontale og vertikale linjer, samt lave buer og hvelv i kombinasjon med strålehvelv. Katedralen er imidlertid resultat av en rekke ombygginger med utgangspunkt i en normannisk kirke oppført i romansk stil med rundbuer. Den første kristne katedralen ble oppført her av misjonæren Augustin under angelsaksisk styre i år 598 og den sto ferdig i år 601. I forlengelsen av katedralen, på utsiden av bymuren, ligger et klosteranlegg, St Augustine’s Abbey, som ble oppført på samme tid på oppdrag av Augustin og Pavekirken. Mer om dette klosteret i eget avsnitt.

Den første katedralen
Ifølge den engelske munken Bede (672-735) overtok Augustin en tidligere romersk kirke da han ankom Canterbury i år 597. Arkeologiske utgravinger i 1993 avdekket rester av en angelsaksisk bygning som var oppført tvers over en romersk vei.

Rester av den angelsaksiske katedralens vestverk ble avdekket under arkeologiske undersøkelser. Foto: © Canterbury Archaeological Trust 2015

Grunnplanen indikerte at den tidlige kirken hadde et narteks, en forhall i vest, et skip og sidekapeller mot nord og sør. På 8-900-tallet ble denne kirken erstattet av en større bygning på 49 x 23 meter med rett vestfasade, et midtstilt kvadratisk tårn og en avrundet apside mot øst. Ifølge kronikøren og teologen Eadmer (1060-1126), som kjente dette kirkebygget fra sin barndom, liknet denne katedralen på Peterskirken i Roma, noe som indikerer at den hadde en basilikakonstruksjon med høyt midtskip med vinduer over de flankerende, lavere sideskipene. Denne kirken hadde et tilliggende kloster, oppført under Duncan, som var erkebiskop i Canterbury i perioden fra år 960 til sin død i år 988. Katedralen ble sterkt skadd under danske vikingraid i år 1011, og ble tilført en polygonal apside flankert av sekskantede tårn.

Den normanniske katedralen, rekonstruert. Illustrasjon: Ivan Lapper2 © Canterbury Archaeological Trust Ltd

Den normanniske katedralen
I år 1067, ett år etter William the Conquerers erobring av England, ble denne siste angelsaksiske katedralen totalskadet i brann. I år 1070 ble den italienske benediktinermunken Lanfranc Canterburys nye erkebiskop. Han ble hentet hit av kong William fordi han var en erfaren byggmester – Lanfranc hadde stått for byggingen av klosterkirken Saint-Etienne i Caen.

Et dokument med erkebiskopen Lanfrancs signatur er bevart. Kilde: Wikipedia

Lanfranc omorganiserte den engelske kirken og dens klostervesen, og delte det Anglonormanniske riket inn i tre kirkeprovinser; Rouen, Canterbury og York. Lanfranc overførte formen til sin nye katedral, Christ Churh Cathedral i Canterbury, som var det første virkelig store romanske kirkebygget i England. Første fase av denne kirken sto ferdig i år 1077. Vestfronten hadde to tårn, kirken var treskipet med 8 fag og 8 sett pilarer, mens tverrskipet fulgte korets fem skip. Krypten var under hoved-apsiden. Deler av den normanniske katedralen er fremdeles synlig, både utvendig og innvendig. Erkebiskop Lanfranc døde i mai år 1089 og Normannerkongen William Erobreren i september år 1089. Fra nå ble priorene, kloster-forstanderne, ansvarlige for forbedringer og utvidelser av katedralens bygningsmasse.

En blindarkade fra den normanniske delen av katedralen. Foto: Immanuel Giel / Wikipedia Public Domain

Den Normanniske katedralen utvides
I perioden mellom år 1093-1109 ble katedralen utvidet under erkebiskopen Anselm i østlig retning uten å endre noe i den vestlige delen. Prioren Ernulf tok over i år 1096 og startet med å rive Lanfrancs koravslutning og forlenget kirken i østlig retning med cirka 65 meter, slik at den ble nesten dobbelt så lang som tidligere. Conrad tok over som prior i år 1107 og fullførte utvidelsen etter Ernulfs plan i år 1126. Den nye delen hadde form som en selvstendig kirke med egne tverrskip, og en avrundet koravslutning i øst med ambulatorium (koromgang) og tre kapeller forbundet med denne. En frittstående kampanile (klokketårn) ble bygd separat i den østlige forlengelsen av katedralen i år 1060. Korets interiør var kjent som et av Englands vakreste, det samme var de mange dekorerte blyglassvinduene. I år 1070 ble erkebiskop Thomas Becket myrdet av kong Henry den II.s menn, og allerede i år 1173 ble han kanonisert. Ett år senere ble katedralens kor sterkt skadet i brann, og mange mente at dette ikke var noen tilfeldighet. Mer om drapet på Becket i eget avsnitt.

Ruinene av Infirmary Chapel er fra den normanniske perioden. Foto: Robert Edwards / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

En gotisk katedral bygges med den normanniske som utgangspunkt
Det ble utlyst en arkitekt-konkurranse, og en fransk mester gir seirende ut av den; William av Sens. En av munkene i Canterbury, Gervase, skrev en beretning om byggearbeidene frem til fullførelsen av det nye koret. Takket være ham har vi i dag mye informasjon om middelalderens byggeprosesser. Han forteller at mange av tidens fremste byggmestere ble innkalt, fra Tyskland, Flandern, Frankrike og England, og at det etterhvert som disse ga motstridende råd, oppstod en babelsk forvirring. Så skriver munken Gervase:

«…en viss William av Sens, en aktiv mann som var beredt til å begynne omgående – en håndverker som var dyktig både i tre og stein. Derfor valgte de ham fremfor de andre, på grunn av hans klare hjerne og gode omdømme. Til William av Sens ble arbeidet betrodd, i tiltro til Guds hjelp.»

Den røde delen på plantegningen er koret, som ble gjenoppbygd og utvidet i gotisk stil av William av Sens. Illustrasjon: © Gérard Janot

William av Sens – arkitekt og byggmester
William viser seg snart å være riktig mann for oppgaven. Han er både ressurssterk, arbeidsom, uavhengig og oppfinnsom. Han bestiller stein fra Frankrike og konstruerer kraner for lossing av båtlastene. Han lager sjablonger til steinhuggerne som de kan hugge etter, og har god oversikt over hele byggeprosessen. Både det normanniske skipet og krypten forble uendret. William av Sens fastslo at han kunne beholde de eksisterende ytterveggene i mesteparten av katedralens østlige del, og valgte samtidig å la noen av rundbuevinduene stå uendret der det var mulig.

Den eldste delen av katedralen har fortsatt gulv fra normannisk tid. Foto: Tony Hisgett / Wikipedia CC-BY-SA-2.0

Veggene ble forhøyet med cirka 4 meter, og med dette som utgangspunkt lot han oppføre et nytt kor på fransk gotisk maner. Han bruker all sin kunnskap til å skape dekorative og funksjonelle løsninger, som senere ble forbilde for andre katedralbygg i England.
Når fire år er gått, skjer katastrofen for byggmesteren. Han faller ned fra et stillas, og skader seg stygt – han leder det videre arbeidet fra en båre.

Etter en tid innser William at legene i England ikke kan hjelpe ham, og han velger å vende tilbake til Frankrike. På fundamentene av det ødelagte normanniske koret etterlot mester William av Sens seg et formfullendt og utvidet kor som med sine spissbuer og ribbehvelv var Englands første gotiske bygning. Hans assistent, som også het William, refereres til som William av England, blir betrodd det videre arbeidet for å fullføre William av Sens’ plan.

Mester Henry Yevele krediteres for det meste av katedralens flotte gotiske skip. Foto: DAVID ILIFF / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Katedralen får et nytt gotisk skip  
I år 1378 var det normanniske skipet praktisk talt forfalt til en ruin, og det ble av den grunn revet. Arbeidet med det nye skipet ble påbegynt i år 1381, og sideskipene i sør og nord var langt på vei ferdige, da et jordskjelv inntraff i år 1382 og ødela klosteret og dets Chapter House. Ressursene ble nå satt inn for å utbedre skadene etter jordskjelvet og arbeidene med skipet først gjenopptatt i år 1391. I år 1405 sto skipet ferdig i såkalt «English perpendicular style», på grunn av de vertikale linjene som utgjør en rett vinkel mot bakken. Skipet er kjent for sine slanke søyler, den store høyden under ribbehvelvene og de store vinduene som fyller åpningene mellom de ytre strebebuene, og som bader skipet i lys.

Skjermveggen mellom skipet og koret er et mesterverk i seg selv. Foto: DAVID ILIFF / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Mester Henry Yevele krediteres for det meste av katedralens flotte gotiske skip. Gjennom resten av 1400-tallet ble de gjenværende normanniske delene av katedralen tilpasset skipet – begge tverrskipene og sørvesttårnet på fasaden. Lanfrancs kraftige midttårn ble revet i år 1433 og først gjenoppbygd i 1490-årene og fullført rundt år 1510 med sitt berømte hvelvede tak med ribber i vifteform i krysset mellom de bærende søylene.

Canterbury Christ Church Cathedral er et mesterverk innen british gothic. Foto: Hans Musil / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

St Augustine’s Abbey
St Augustine’s Abbey var et benediktinerkloster som ble grunnlagt i år 598, i følge William Thorne, klosterets kronikør på 1300-tallet. Klosteret ligger utenfor bymuren, i forlengelsen av Katedralen – i østlig retning. Bortenfor St Augustine’s kloster finner du en av Canterburys eldste kirker, St Martin, som sammen med katedralen og St Augustine’s kloster er oppført på Unescos liste over Verdensarven. Mer om St Martin’s Church i eget avsnitt.

Ruinene av Saint Augustine’s Abbey vitner om et omfattende klosteranlegg. Foto: Nessy Pic / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

St Augustine’s kloster er oppkalt etter grunnleggeren, som ble sendt av Pave Gregor den Store for å kristne England, som på denne tiden var hedensk. Kents angelsaksiske konge Æthelberth lot seg omvende til kristendommen, og sørget for at en kirke og et tilhørende kloster ble bygd, viet til apostlene Peter og Paulus. St Augustines skulle også bli de kongeliges, erkebiskopens og abbedenes gravsted. Klosteret var uavbrutt i virksomhet frem til oppløsningen i år 1538, under den engelske reformasjonen. Mer om Augustin i eget avsnitt under “Tidlig kristen tid”.

Mer om St Augustine’s Abbey
Klosterbygningene ble atter alt å dømme oppført i treverk på angelsaksisk maner, slik at alt kom raskt på plass. Kirken, som skulle bygges slik Augustin var vant med fra Roma, tok lengre tid, og sto ferdig til innvielse først i år 613. Rundt år 624 bygde kong Eadbald, Æthelberths sønn og etterfølger en kirke til litt lenger øst, viet til Santa Maria, hvor også Kents kongelige ble gravlagt. Klosteret ble kjent som St Augustine’s etter grunnleggerens død i år 604. I de neste to århundrene etter grunnleggelsen var St Augustine’s det eneste viktige kristne senteret i Kent. Klosteret ble både en misjonsskole og et senter for klassisk kunnskap og lærdom. St Augustine’s Abbey bygde gjennom århundrene opp et omfattende bibliotek med både religiøst og sekulært innhold. I tillegg omfattet klosteret et scriptorium hvor manuskripter og illuminasjoner ble produsert.

St Augustine’s Abbey en gang på 1700-tallet, etter at forfallet har satt inn. Kilde: www.anglicanhistory.org

Dunstan, erkebiskop av Canterbury fra år 959 til 988, reorganiserte klosteret til Benediktinernes regelverk og utvidet klosterbygningene og kirken. Dunstan sørget også for at Klosteranlegget i år 978 ble dedikert til St Augistin i tillegg til apostlene Peter og Paulus, og siden har klosteret vært kjent som St. St Augustine’s.

Danske vikinger kommer
De danske vikingene lot overraskende St Augustine’s kloster være i fred under sine raid tidlig på 1.000-tallet. Ikke bare det, til overmål skjenket kong Knut av Danmark alle eiendeler fra Minster-in-Thanet, som blant annet omfattet St Milfreds balsamerte kropp, til St Augustine’s kloster. Troen på den mirakuløse kraften i denne relikvien hadde spredd seg over hele Europa, og førte til at mange pilegrimer kom til St Augustine’s kloster og beriket det med gaver.

St Augustine’s Abbey – normannisk erobring
Da normannerne erobret England i år 1066 konfiskerte kong William the Conqueror store landeiendommer, men lot kirken og dens eiendeler være. I årene etter 1066 ble St Augustine’s kloster med sin angelsaksiske bygningsmasse fullstendig rehabilitert i henhold til planen for et typisk normannisk Benediktinerkloster, slik man kjente dem fra Normandie i Nordvest-Frankrike. Rundt år 1100 var alle de originale bygningene erstattet med bygninger i typisk normannisk romansk stil – ikke minst som følge av brannen i år 1168. Under brannen ble også dessverre mange historiske skrifter ødelagt, som omfattet viktig informasjon om klosterets utvikling siden slutten av 500-tallet.

St Augustine’s Abbey, kanskje et stykke ut på 1300-tallet. Legg merke til porten til høyre. Kilde: www.anglicanhistory.org

Oppgangstider for St Augustine’s Abbey
Fra rundt år 1250 og fremover opplevde klosteret stor velstand med omfattende byggevirksomhet. Historikeren pastor R.J.E. Boggi omtaler denne perioden av rikdom som “verdslig prakt” kjennetegnet av et overdådig forbruk på nye bygninger, kongelige besøk og banketter med tusenvis av gjester. I tillegg påla pavekirken klosteret store skattebyrder for å finansiere eget utsvevende liv – typisk for den katolske kirken på denne tiden. Tross betydelige inntekter fra pilegrimsgaver, opparbeidet St Augustine’s kloster seg stor gjeld til paven, som ville ha ruinert klosteret, hvis det ikke var for dets generøse velgjørere.
Klosteret, reflektoriet og kjøkkenet ble fullstendig renovert, samtidig som en ny stor forsamlingshall og bolig for abbeden ble oppført. Tidlig på 1300-tallet ble det kjøpt tilliggende tomter for å bygge lokaler og kjellere for bryggerivirksomhet, bakeri og vinproduksjon. Det ble plantet vinstokker og bygd murer rundt vingården. Et kapell for kvinner ble bygd øst for klosterkirken.

St Fyndon’s gate ble bygget tidlig på 1300-tallet. Kilde: www.anglicanhistory.org

St Augustine’s Abbey – Fyndon’s Gate
Klosterets porthus ble ombygd mellem år 1301 og 1309 av abbed Fyndon, og har siden vært oppkalt etter ham. Rommet over inngangen var klosterets kombinerte representasjons-, mottakelseshall og sovekammer for gjester av høy byrd. I år 1625, etter at klosteret var nedlagt, overnattet kong Charles den I. og dronning Henrietta Maria her, etter at de giftet seg i Canterbury Cathedral. Fyndon’s Gate fikk store skader under tyske bomberaid og måtte gjennomgå omfattende restaurering etter krigen. Foran Fyndon’s Gate er det en liten plass, som har vært kalt Lady Wotton’s Green siden Charles den I.s tid. På plassen står i dag statuer av den angelsaksiske kongen Æthelberth av Kent, som i år 598 lot seg kristne, og hans fra før kristne frankiske dronning Bertha av Kent. Vil du lese mer om Saint Augustine’s, kan du klikke på denne lenken.

St Martin’s Church
St Martin’s Curch var dronning Bertha av Kents private kapell på 500-tallet, før Augustin ankom fra Roma som pavens utsendte misjonær i år 597. Dronning Bertha var en kristen frankisk prinsesse av Merovingerslekt, som ankom England med sin kapellan Liudhard for å gifte seg med Ætheberth rundt år 580. Æthelberth var såkalt hedning, men aksepterte at Bertha fortsatte med sin kristne praksis. Han sørget for at en eksisterende, men forlatt kirkebygning ble renovert, som i følge historikeren Bede hadde vært i bruk under romertidens siste fase, det vil si på 300-tallet. I følge Bede var kirken oppkalt etter St Martin av Tours, som ble helgenforklart kort tid etter sin død i år 397. Bertha vokste for øvrig opp i nærheten av Tours.

St Martin’s Church ligger utenfor bymurene, et godt stykke unna katedralen. Foto: Oosoom / Wikipedia CC-BY-SA-3.0

Da Augustin ankom Canterbury, brukte han St Martins Church som hovedkvarter for sin misjon. Kirken ble utvidet i år 597, og det var her kong Æthelberth av Kent ble døpt. Etter byggingen av St Augustin’s kloster og katedralen i Canterbury, mistet snart St Martin’s Church sin betydning som kirkested, men dens historiske betydning er bekreftet gjennom å bli oppført på Unescos liste over Verdensarven. Rundt år 1840 ble det for øvrig funnet en mengde gullmynter preget i Canterbury fra slutten av 500-tallet – sannsynligvis mellom år 577 og 579, i jorden på kirkegården til St Martin’s Church. En av dem er den såkalte Liudhard-medaljongen, som er preget med en figur som bærer et diadem, og som refererer til Liudhard.

Toppfoto: Michael Pead / Wikipedia CC-BY-SA-2.0-uk

Alle fotos fra Wikipedia er gjengitt etter deres regelverk og kan benyttes i henhold til det.